Stemningsfullt og vakkert, dette var flott! Best i orginalen!
JohnB.

Fantastiske fargar i horisonten :) M.h. Gunnar

Kanllfin solstråling og skyer i alle tre versjonene, men personlig smak tilsier at versjon # 2 appelerer mest. Som tidl. båtmann så registrerer jeg med interesse alle sjømerkene og lykter / fyr utover. Flott!

Horisonten i originalen bikkjer bittelitt til venstre.

Mvh,
Walter

Takk for hyggelige tilbakemeldinger. Havstykket rett utenfor her er Hustadvika, et av kystens farligste, med et utall forlis. Det var her frakteskuta "Rokta" forliste i 1938 og det ble satt i gang en stor redningsaksjon. Til dette skrev Arnulf Øverland dette kjente diktet:

Sjøfolkene fra Hustadvika


Der kom en melding fra Bjørnsund:
Inatt var det gått et skip på grunn.

Skøiter og fiskebåter gikk ut.
Havet lå som en rykende grut.

Skibet sto på ved Galdeskjær.
Umulig å komme inntil der.

Bølgene brøt over hele vraket.
Det spurtes om det var liv tilbake.

Båtene red i rokk og storm
mot havets fresende Midgardsorm,

vaktet og krysset dagen tilende;
men da det mørknest måtte de vende.

Enda mørkere blev det ombord.
Stormen stod som en foss fra nord.

Folkene satt i lugaren på dekk
og så den siste båten bli vekk.

Det var ikke råd å få gitt nogen tegn.
Det var bare bare å sitte som daumannsbein

og vente, vente for hvert minutt
på bølgene som skulle ta dem tilslutt.

Og når bølgene sank, men vraket stod,
da tendtes en liten gnist av tro,

og når skibet sluktes av neste sjø,
da tenkte de: Nu skal vi dø!

Det grånet ennu engang av dag.
Da så de skøiten, den gikk over stag!

En mann springer ut for å gi seg tilkjenne,
kanhende de ser ham - det kunde jo hende!

Han redder seg inn før neste brott,
og nu ser det ut som de har forstått!

Nærmere kommer de, skøite og kutter.
Men stormen øker, det gjelder minutter!

Skroget knaker, det kaster og vrir sig,
det svikter, det legger sig over og gir sig!

Da er de der, hele fiskeflåten,
rednkingsskøiten og føringsbåten!

De gjorde den nesten umulige ting
å seile tvers gjennom bråttenes ring

og fiske opp av det skumgrønne kavet
menn som var tatt av havet!

Men bølgene tar de liv de vil:
to redningsmenn satte livet til:

Knut Løvås og Otto Tendø.

De gav oss den enkle lære
om sjømenns plikt og ære.



Helter? - Hvem snakker om helter her?
Det er jo folk som vi kjenner!
Det er Peder og Eilert og Lars og Johan,
det er naboer, skyldfolk og venner!

Og har de sin æres uskrevned lov,
er det den, deres arbeid gir:
De vet at havet tar sine menn,
men de vet ikke hvem det blir.

Men den som ikke våger sig ut,
når skib er i ytterste far,
han kan vel være et hederlig skind,
han er ingen sjømann, bare.

Heltene går i uniform,
så man kan se, de er helter,
på skulderstropper og ærestegn
og mange snorer og belter.

Heltene ofrer andre liv,
om ikke de gir sitt eget.
De brer sig og trives i naboens land;
der "ofrer" de nokså meget.

Vi sjøfolk fra Norges og Danmarks kyst,
vi kan ikke tenke sån.
Vi våger liv for å frelse liv,
og dette er nordisk ånd!